Svikt i Cripps -oppdraget og virkningene av andre verdenskrig skapte utbredt misnøye i India. Dette førte til at Gandhiji lanserte en bevegelse som ba om fullstendig tilbaketrekking av britene fra India. Kongressens arbeidsutvalg, i sitt møte i Wardha 14. juli 1942, vedtok den historiske ‘sluttet India’ resolusjon som krevde øyeblikkelig maktoverføring til indianere og sluttet i India. 8. august 1942 i Bombay støttet All India Congress-komiteen resolusjonen som ba om en ikke-voldelig massekamp på en bredest mulig skala i hele landet. Det var ved denne anledningen Gandhiji holdt den berømte ‘do or die’ -talen. Oppfordringen om at ‘Quit India’ nesten brakte statsmaskineriet til stillhet i store deler av landet da folk frivillig kastet seg inn i bevegelsen. Personer observerte harde, og demonstrasjoner og prosesjoner ble ledsaget av nasjonale sanger og slagord. Bevegelsen var virkelig en massebevegelse som brakte inn i sine tjuer av vanlige mennesker, nemlig studenter, arbeidere og bønder. Det så også aktiv deltakelse fra ledere, nemlig Jayprakash Narayan, Aruna Asaf Ali og Ram Manohar Lohia og mange kvinner som Matangini Hazra i Bengal, Kanaklata Barua i Assam og Rama Devi i Odisha. Britene svarte med mye styrke, men det tok mer enn et år å undertrykke bevegelsen.